Mona Sahlin

I 2010 er det valg i Sverige. Socialdemokraterna har nettopp avholdt kongress. Mona Sahlins hovedtale er i høyeste grad verdt å lytte til:



Etterpå kan du også ta med deg Jens Stoltenbergs hilsningstale til kongressen:

Gå til forsiden

Kokko-influensa

Etter å ha sett Redaksjon EN i går, er jeg ganske overbevist om at de fleste av oss vil la seg vaksinere, mens alternativbevegelsen kan komme til å bli hardest rammet.

Kanskje svineinfluensaen i fremtidens historiebøker vil bli omtalt som kokko-influensaen?

Slutter meg ellers til Are Slettan og Tore O. Sandvik.

Gå til forsiden

Ombud for Oslo

I denne videoen ber Hadia Tajik om dine innspill. Hun er stortingsrepresentant for Oslo Arbeiderparti. Hva skal hun bry seg med og om?



Gå til forsiden

Møt Haakon Lie en gang til

Haakon Lie var medlem av Oslo Arbeidersamfunn i 88 år! Nå kan du "møte ham" en gang til.

Hans Olav Lahlum kommer til Oslo Arbeidersamfunn og vil foredra over historien, mytene og mennesket Haakon Lie. Lahlums biografi har fått en strålende mottakelse, og nå får du sjansen til å høre forfatteren foredra om en av 1900-tallets aller mest betydningsfulle politikere.

Møtet finner sted 3. desember klokken 18.oo i Folkets Hus' auditorium på Youngstorget.

Forfatteren signerer din bok. Det vil også bli mulig å få kjøpt biografien i etterkant av arrangementet.

Møtet er åpent for alle, men av plasshensyn ber jeg om at du sender e-post om at du ønsker å delta. Du kan eventuelt registrere din deltakelse på Facebook.

Bli medlem i Oslo Arbeidersamfunn!
Ikke medlem? Meld deg inn i Oslo Arbeidersamfunn! Arbeiderpartiets største og mest tradisjonsrike partilag. Send e-post i dag!

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Øivind Bratberg

Gordon kommer tilbake

”Gordon Brown og hans regjering opplever vanskelige tider og synker stadig på meningsmålingene…” Har du hørt denne innledningen før?

Av Øivind Bratberg, redaktør av British Politics Review, Journal of the British Politics Society, Norway

Den ligger ferdig redigert i mange rapporter fra London. Gordon Brown er visstnok en dyster og utslitt leder, Labour er en bevegelse uten ideer – i korte trekk, partiet går mot et katastrofevalg våren 2010, og dessuten er det ikke mye å samle på det de har fått til gjennom tolv år i regjering.

Jeg vil gjerne fortelle en annen historie. Den har også sine hovedtema – en statsminister som søker iherdig etter den rette veien videre, en regjering som har endret hverdagen for en ikke ubetydelig del av befolkningen – og et opposisjonsparti i David Camerons konservative som står betydelig lengre til høyre enn det man får inntrykk av her hjemme.

Gordon Brown er hovedpersonen i denne historien. Han er en lederskikkelse som mangler scenetekket som en del andre politiske ledere har kunnet flyte på. Skjønt når ble karisma det eneste kriteriet for godt lederskap? Blant Europas ledere ville de fleste foretrekke Angela Merkels stødige hånd på rattet fremfor den italienske statsministerens påståtte sjarm. Sammenligningen går kanskje for langt – men det er et beklagelig paradoks at statsministeren skal bli en skyteskive fordi han ikke godblunker til pressen. Nå dreier kritikken mot Brown seg også om mangel på rask og klarsynt respons i konkrete saker. Men diskusjonen er etter hvert blitt så forutinntatt at statsministeren er skyldig til det motsatte er bevist – en kampanje som ikke er ulik det Thorbjørn Jagland i sin tid ble utsatt for her hjemme.

Blair/Brown-epoken
Hvis vi får lov til å skyve karismaargumentet litt til side, står vi tilbake med substans. Og her har man tilstrekkelig erfaring med Labour til å gi en totalvurdering av hva Blair/Brown-epoken har brakt av resultater. Da Labour kom til makten i 1997, bestod arven av et dypt klassesamfunn og en utarmet offentlig sektor. Det Storbritannia Blair og Brown skulle bestyre var også mer markedsdrevet enn noe sammenlignbart land i Europa. Raskt etter regjeringsovertagelsen innførte Labour-regjeringen lovfestet minstelønn, og de satte i gang en bred offensiv for å få flere unge mennesker i arbeid. Labour investerte sakte men sikkert enorme summer i utdanning og helsevesenet. De desentraliserte makt til nyopprettede forsamlinger i Skottland og Wales, og de fjernet arvelordene fra Overhuset. De brakte Storbritannia inn i et mer konstruktivt partnerskap med EU. Slett ikke alt var av en ryddig sosialdemokrati agenda – men det svingte pendelen i retning mer progressiv politikk.

Labour på 1990-tallet var også et produkt av sin tid, tuftet på tanken om at staten var underlegen et marked som ga muligheter for alle. I dag ser mange naturlig nok annerledes på tingene. Nyorientering og debatt finner vi også internt i Labour. Problemet i Gordon Browns regjering er at man ikke kan bli enige om hva som skal følge etter New Labour. Prinsipper fra skrivebordet er sjelden like enkle å innføre i praksis, og dette er overveldende tydelig hos Labour. Storbritannia er dypt integrert i verdenshandelen, de har Europas travleste finansmarked og en liberal økonomisk modell som ble fasttømret gjennom Thatcher-tiden. Velgerkoalisjonen bak Labour har dessuten vært avhengig av velstående middelklassevelgere i sør, en ren nødvendighet i et system med to store partier – og partiet har blitt fulgt av en reaksjonær tabloidpresse. I sum har dette drevet frem forsiktighetens politikk.

Det er imidlertid ikke gitt at det vil fortsette slik, til tross for at man foreløpig bare har sett forsiktige signaler til venstrevridning i Labour. Og problemet med å kritisere Brown og Labour nord og ned er at det beste kan bli det godes fiende. For en sosialdemokrat bør forsiktig progressiv politikk være bedre enn ingen progressiv politikk.

Ny-Thatcherisme
På motsatt banehalvdel i Storbritannia står et konservativt parti som er klare til å fylle ny vin i thatcherismens flasker. Arbeidsmarkeds- og næringspolitikk vil skrus ned på et lavbluss, offentlig sektor vil møte drastiske kutt som del av en statlig hestekur etter finanskrisen. Og Storbritannia vil vende ryggen til konstruktivt samarbeid i Europa, legge seg tettere til USA i sikkerhetspolitikken og sette i gang en langsiktig strategi for uforpliktende global frihandel. De av norske EU-skeptikere som måtte finne det konservative alternativet forlokkende, bør kikke nærmere på grupperingen partiet har sluttet seg til i Europaparlamentet og på den planlagte utenriksministeren William Hagues perspektiv på EU.

Britisk politikk står foran en periode med muligheter for dramatisk endring. Etter neste valg kan man komme til å ta de første stegene mot et proporsjonalt valgsystem; det vil i så fall endre dagens logikk hvor konservativt anlagte velgere i middelklassen legger premissene. Men Labour må også videre fra 1990-tallets tankegods om de skal ha en fremtid å tilby britiske velgere. Fredag 27. november kommer John Hutton, Labour-statsråd frem til juni 2009 og en av Blair/Brown-epokens strateger, til Oslo og Blindern for å forelese om tiden etter New Labour. Tidligere i høst tok tok Gordon Brown imot Jens Stoltenberg på Labours landsmøte med hilsenen ”Jens we can”. Brown og Labour har et halvår på å vise at de er verdig dette slagordet i praksis. Tro ikke på alle forhåndsskrevne rapporter: siste ord er ikke sagt om mai 2010.

Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Steinar J. Olsen, George Friedman, Pleym Christensen, Kristian Haugnes, Terje Næss, Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Høyre og karensdager

Steinar J. Olsen var gjesteskribent her sist fredag. Steinar er foruten gründer og daglig leder i Stormberg også høyremann. Nå er han invitert til Høyres sentralstyremøte for å snakke om sykefravær.

Det er hyggelig å notere seg at hva som skjer i sosiale medier får konkrete utslag. Kan vi også se frem til at Høyre legger vekk sin mangeårige hang til å foreslå innføring av karensdager? Debatten om økningen i sykefraværet vil muligens komme over i et mer konstruktivt spor om vi kunne legge vekk forslag som ikke vil virke etter hensikten, men bare vil virke sterkt usosialt.

Gå til forsiden

Opposisjonen er helt på styr

Opposisjonen går av hengslene fordi statsministeren har utstyrt seg selv og regjeringen med en konsultativ statsråd ved SMK. For det første er det ikke noe nytt påfunn med konsultative statsråder.

For det andre: Opposisjonen vil vite hva Karl Eirik Schjøtt-Pedersen skal stelle med. Det kan de lese her. Kanskje Jens bare skulle skrive på disse nettsidene at Karl Eirik Schjøtt-Pedersens primære oppgave er med sin blotte eksistens og sitt lune smil - å irritere opposisjonen?

Gå til forsiden

Sosialdemokratiet.no på Facebook

Dette nettstedet har nå egen "filial" på Facebook. Du kan altså registrere deg og få oppdateringene herfra på Facebook.
Sosialdemokratiet.no

Promotér din side også

Gå til forsiden

NM i valgfurt

"Arbeiderpartiet vant faktisk valget. Det fikk meg til å undres over hva som egentlig må til for å slå Arbeiderpartiet?"

Det er FrPs Anne Kristine L. Jensen, som stiller dette spørsmålet i Dagsavisens spalte "blåmandag."

I teksten sin forklarer hun valgresultatet med at Arbeiderpartiet egentlig har kjøpt folks stemmer gjennom de ulike velferdsordningene partiet har innført gjennom mer enn 50 år, og at det er vanskelig for partier som egentlig ønsker å gjøre livene for folk vanskeligere å nå frem: "... den som forsøker å stenge igjen pengekranen, blir straffet på valgdagen," skriver hun.

Nå er det jo ikke akkurat å stenge av pengekranen og føre en ansvarlig økonomisk politikk som kjennetegner FrPs markedsføring av seg selv, men det er jo nyttig å se at de egentlige holdningene flyter til overflaten når furtingen tar overhånd. Teksten synes å være skrevet i den aller dypeste forakt for velgerne.

Kanskje FrP skulle ta til etteretning at at de har støtte fra drøyt 20% av velgerne, og at fem og et halvt av de seks andre partiene på Stortinget vegrer seg for politisk samarbeid med dem?

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Steinar J. Olsen

Sykt om fravær

Jeg synes det er en utfordring med arbeidstagere som ikke yter 100 prosent, når de faktisk er i stand til det. Ennå større problem har jeg likevel med arbeidstagere som teller antall egenmeldingsdager de har igjen, som om ordningen skulle fungeresom ekstra feriedager.

Av Steinar J. Olsen, gründer, daglig leder av Stormberg og blogger.

Jeg mener derfor det skal reageres kontant og effektivt motde som utnytter de velferdsordningene som sliterne i dette landet møysommelig har bygget opp gjennom årtier.

Spørsmålet er likevel om det er unnasluntring og dalende arbeidsmoral som er hovedproblemet i norsk arbeidsliv i dag. Det kan man nemlig få inntrykk av gjennommedia og politiske debatter.

Det er en utfordring at sykefraværet i 2. kvartal i år var på hele 7,1 prosent. Hovedutfordringen ligger likevel ikke i kortidsfraværet, det egenmeldte på en til tre dager. Den prosentandelen har nesten ikke rørt seg siden sykelønnsordningen ble innført i 1978. Det legemeldte fraværet økte imidlertid med hele 6 prosent fra 2.kvartal 2008 til samme periode i 2009. Det er en mye større utfordring.

Det er et sykdomstegn at det i det norske samfunnet er over 600 000 nordmenn i arbeidsaktiv alder som lever på ytelser fra folketrygden, enten fordi de er arbeidsledige eller har en medisinsk merkelapp. Å tro at endringer i sykelønnsordningen, ikke minst innføring av karensdager, vil hjelpe på dette blir likevel feil. Ikke bare det, det blir også urimelig urettferdig. For det vil være de svakest stilte som vil bli rammet hardest.

Det er interessant å merke seg at ifølge statistikken så klarer IA-bedrifter seg bedre enn andre når det gjelder sykefravær. Stormberg er en dedikert IA-bedrift. Gjennomsnittlig sykefravær i Stormberg har vært 5,2 prosent siste fem år. Det er et totalfravær som inkluderer korttidsfravær, langtidsfravær, fravær som følge av syke barn m.m. Tatt i betraktning at det i Stormberg jobber mange mennesker som tidligere har falt ut av arbeidslivet, eller som har hatt problemer med i det hele tatt å komme i jobb, så må sykefraværet anses som lavt.

Jeg tror vårt lave sykefravær skyldes at vi klarer å ha to tanker i hodet på en gang. Vi har nemlig bygget opp en kultur som innebærer at vi på den ene siden stiller klare krav, og på den andre siden er fleksible, legger til rette og viser omsorg. Begge deler krever en aktiv ledelse og som evner å kommunisere og spille på lag med sine medarbeidere.

Fra første gang jeg møter mine nye medarbeidere er jeg tydelig på at Stormberg lever i en sterk konkurranseutsatt posisjon. Det innebærer at vi ikke kan leve på vår tidligere suksess, men må hele tiden være på hugget. Det krever at alle leverer 100 prosent når de er på jobb så fremt de er i stand til det.

Så er situasjonen noen ganger slik at mine medarbeidere ikke har mulighet til å levere 100 prosent. Da må vi som ledere raskt og aktivt gå inn og drøfte med den enkelte medarbeider hva vi kan få til sammen. For noen kan det være behov for å legge til rette for nye arbeidsoppgaver eller velge en alternativ arbeidsform, for eksempel hjemmekontor. For andre kan det være snakk om redusert arbeidstid en periode. Og kanskje viktigst av alt: Alle medarbeidere skal ses, og de skal vite at de er viktige for Stormberg, hver og en.

Det er i dette perspektivet jeg tror noe av løsningen på sykefraværet ligger.

Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
George Friedman, Pleym Christensen, Kristian Haugnes, Terje Næss, Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Oslo indre øst mot 2029

Arbeiderpartiet skal vinne Oslo-valget i 2011. Da må vi bekjempe H/FrP-byrådet og deres støttespillere i Venstre og KrF må også bekjempes.

Her snakker partisekretær Raymond Johansen om utfordringer og visjoner for området Oslo indre øst, som er bydelene Sagene, Grünerløkka og Gamle Oslo:



Gå til forsiden

Yrkesforbud for politikere II

Bjarne Håkon Hanssen og hylekoret. Er det ingen i pressen som evner å tenke litt nyansert?

Jeg ser at Paul Chaffey er av bortimot nøyaktig samme oppfatning som meg. Jeg har aldri sett det som min livsoppgave å forsvare Bjarne Håkon Hanssen i alle sammenhenger. Snarere tvert i mot. Jeg har vært kritisk til hans plumpe kommentar til den svenske feministen og forfatteren Liza Marklund og hans håndtering av sykelønnsordningen (som kanskje ikke var hans skyld likevel) - for å nevne noe.

I denne saken er det rimelig enkelt å ta ham i forsvar og svært overraskende hvor prinsippløse og hysteriske enkelte kommentatorer og politikere ter seg. Da med Per Olaf Lundteigen som det mest krakilske eksempelet.

Det synes som om det er en utbredt oppfatning at kommunikasjons- og PR-bransjen er en skitten og mafios bransje. Hvis noen mener det, synes jeg de bør begrunne det saklig og diskutere det prinsippielt. Det er vel ingen som på ramme alvor mener at bransjen blir spesielt farlig av at Bjarne Håkon Hanssen blir aktør der?

Ærlig talt: Er det noen prinsipiell forskjell mellom eks-politikere som går til en karriere som juridiske eller økonomiske rådgivere på den ene siden - og eks-politikere som går til en karriere som kommunikasjonsrådgivere på den andre siden? Jeg klarer ikke med min beste vilje å se noen som helst forskjell her.

Det synes som om Lundteigen er mest fortørnet over at Hanssen akter å ta seg godt betalt. (3.500,- pr time) Vil Lundteigen fortelle oss hvilken timepris han mener er akseptabel? Kan han også være så snill å sette opp en uttømmende liste over bransjer der tidligere statsråder må holde seg unna og holde sin svinesti ren?

Alt dette bråket - før vi i det hele tatt har sett om noen har behov for Bjarne Håkon Hanssens rådgivning til 3.500,- pr time.

Gå til forsiden